Angi meg før det er for seint. En natt vil jeg gjøre det grundigere enn nå.

Utdrag fra et intervju med en brannstifter

(Intervjuet har sitt utspring i en installasjon med samme navn. Den ble vist på Stenersen Museet i 2002. Teksten ble publisert i Utflukt 3:2002 Vinterkort).

Det var jo store oppvaskscener etterpå da! Jeg husker en gang jeg hadde tent på innimellom trærne nedi hagan. Asså vi har frukttrær og sånn, som står på begge sider av en liten bekk. Det er veldig bratt på den ene sida og forholdsvis flatt, ja flatt er det jop ikke i det hele tatt for det er jo stupbratt overalt der, men ganske flatt på den andre sida, og jeg hadde ... den plassen vi ikke ... det va`kke slått der! Innimellom er det andre typer trær enn frukttrær også, så det er begynt å vokse til. Og der... det blei jo bare en svær brann av ... av sånt fjordårsgammalt høy som ... som ... jeg hadde jo ikke kontroll over det i det hele tatt. Jeg sprang jo bare rundt og sånn. En ting er at en etterpå kan tenke at, det stopper jo borte ved bekken liksom, for der er det jo vann. Men det kunne jo være sånn at det kom over der også. Det som var farlig det var at det kunne jo bare ete seg oppover. Jeg har jo sikkert hatt en ... en illusjon om at jeg kunne stoppe det, men det klarte jeg jo ikke. Så det brant og det brant! En liten skog og ... og ... et godt stykke av et gårdsbruk.

Det var jo finest mens det skjedde da, mens jeg var i ... var i brannen. Og det var jo med ei veldig sånn blanda opplevelse av å bli kjefta på så voldsomt liksom, for å ha satt i gang noe så ukontrollerbart, liksom. Og om natta, det å oppleve disse voldsomme brannene det syns jeg var ... det gjorde at jeg var oppe ei stund, for å si det sånn. Brannalarmen gikk, ikke sant. Og ute på bygda så er jo det en sånn u-landslyd det, det er litt sånn krig da, å bli vekka til at nå skjer det noe veldig alvorlig, liksom. Da sneik jeg meg ... asså de fant meg ikke igjen, liksom, for jeg kom meg unna hjemmefra for å være der det skjedde, liksom.

Det blei et sånt skarpt skille ... årtidsskille, fra vinter til vår, fordi snøen gikk så fort, liksom. Og snøen trakk seg tilbake igjen og jeg var ... jeg var ... det var veldig fint vær! Asså, snøen mer fordampa enn smelta omtrent. Og alt ... alt det gamle fra i fjor høst bare la seg helt sånn tørt og nakent opp ... Og ikke sant, våronna er jo ... jeg få`kke ... få`kke gjort så jævla mye når jeg bor her i byen og alt blir vår der, så da var det mer sånn at jeg tenkte at det ville være veldig effektivt å tenne på istedet! Så da var det sist i april, og jeg tenkte egentlig mest på effektivitet da. For å bli kvitt ... bli kvitt ... ja, slippe å arbeide så mye og bruke ilden, liksom. Så da satte jeg jo fyr på ei hel bratt gresside, liksom. Det var jo knusktørt så det var bare å ta sigaretten eller tøtsje et strå, liksom. Men når jeg satte sigaretten borti strået og det eksploderte sånn som det gjorde, da visste jeg ikke hva jeg hadde gjort, og da bare greip jeg spaden og sprang opp og stod oppafor i røyken som kom veltende, og begynte å spa snø ned forbi muren for å kontrollere det. Men etter hvert som jeg merka at frykten ikke var så berettiga, så bare lot jeg det brenne. Og det blei jo en voldsom brann da. Så blei jeg jo veldig opptatt av om dette her blei sett da ... ifra ... om noen kunne se ... Dette her er ... det er sånn. Det har ikke vært gjort før, liksom. Det er ingen som har gjort det før, ikke der! Og sånn ut i fra hva jeg har forstått av hvordan andre ville se på det så ville jeg vel tru at de tenkte, han er jo gal asså. Asså, det er ikke meg imot at de lurer på hva ... hva jeg holder på med, liksom, men det brant jo plutselig over et veldig stort område da, så det var jo ikke akkkurat ... Det var en stund jeg angra skikkelig, men da brant det jo voldsomt. Jeg ville jo helst, ja når det brant som verst så var jeg jo redd for at, ja da var det jo ikke så viktig om andre skulle oppdage det da, men da var jeg jo redd for at jeg skulle sette fyr på hele dritten. Jeg mener, da kan det ... da ville det gått med store trebygniner, to låver, et våningshus, et stabbur og en kirke. Det ville jo blitt veldig mye som hadde gått opp i røyk hvis dette her hadde ... hadde spredd seg. Det var jo på ingen måte sånn at jeg ville sette fyr på noe av det jeg er mest glad i, liksom, det var jo ikke sånn. Akkurat da betydde det ikke noe, men det var jo snakk om å ... å ... ha det litt fint med meg sjøl. Det er jo noen herk å drive oppi disse herre bratte skråningene og rydde og rake og slå. Da er jo en brann et privat prosjekt!

Akkurat idet det eksploderer, liksom, så er jo min følelse at, hoh! Dette er mer, asså, dette er alvorlig, dette er voldsomt, dette sku`kke jeg ha gjort. Akkurat idet at det eksploderer og jeg springer som en gærning opp forbi smia og opp på muren og begynner å kaste snø. Da er det vel på høyden asså. Da er det sånn at, dette skulle jeg gjort hele tida, egentlig. Jeg går jo ikke rundt og prater om det da, men det er jo mer snakk om å få kontakt, liksom. En må jo gjerne sette fyr på folk for å få kontakt med dem. Jeg kan ... asså hvis jeg skulle liksom tenke på det nå etterpå, så er det jo ... så tror jeg ... så er det at det var jo håpløst å redde  det likevel, liksom. Så hvorfor skulle det ikke få lov til å brenne. Men, ikke sant, det var jo stas å se på disse herre folka som jobba forgjeves med å slokke ilden. Det er jo alltid stas å sette fyr på.