Hva er det med romanen?

Hvorfor blir kapitlene de nye norske romanene stadig kortere? Er det et nødvendig samtidsutrykk? Eller er det dikterisk latskap? Og hva er "litterær sampling" for noe? Er det noe nytt i det? Og hva kan det komme ut av det? Klassekampen har bedt tre av årets debutenter om å ta det skrevne ordet, og dele med oss deres tanker om romansjangeren, for kanskje å finne en ny, gryende sjangerbevissthet.

Klassekampen 7 november 2007.

Fragment og formidling

av Linn Cecilie Ulvin

"Himmelen bak er slitsomt blå" er en roman bestående av korte, novelleaktige stemings- og situasjonsbeskrivelser, delvis løsrevet fra en narrativ sammenheng. Skrivestilen er komprimert i forhold til en tradisjonell romanform. Teksten består av løsrevne øyeblikk, som stillbilder fra en film. Ved å isolere disse bildene, og å trekke dem ut av sin kontekst, gis bokas innhold et mer åpent tolkningsunivers.

Innholdet i boka og den fragmenterte skrivestilen er beskrivende for hverandre: jeg bruker denne skrivestilen til å fortelle fra en oppstyket verden og et usamenhengende liv. En annen grunn er fordi mine referanser kommer like mye fra arbeid med teater/performance og video, som fra litteratur. Med litteratur forsøker jeg, som i mitt arbeid med teater, å skape bilder. Bilder som kan stå for seg selv, og som også kan settes sammen til en helhet. En fragmentert roman kan gi leseren en større frihet til å trekke egne konklusjoner, og til å sette sammen historien selv. Historien blir mer åpen på godt og vondt.

Innholdet og karakterene i teksten kan også synes å bli mer generelle, ved at historien fortelles i biter. Forhåpentligvis får leseren gjennom denne generaliseringen og opstykkingen, en følelse av avstand til teksten, slik hovedpersonen i teksten har en avstand til menneskene og verdenen omkring seg. Form og innhold kommenterer hverandre, som før nevnt. Når jeg trekker ut biter, i steden for å skrive sammenhengende, gjøres det også for å unngå å gi klare konklusjoner og svar, da det ikke et dette som er det viktige eller riktige.

Fordi jeg ofte skriver intuitivt, uten å vite hvor teksten kommer til å ende, der jeg "er" i teksten når det skrives, forutsetter dette å flytte seg til et nytt sted/fragment. For øvrig er grepet å skrive i fragmenter selvfølgelig bare en av mange muligheter, og jeg liker ikke mindre å lese romaner som er skrevet i en mer klassisk stil. Det viktigste er at teksten klarer å formidle det den ønsker å formidle.