No Lido

Jeg sitter på kjøkkenet og dypper en hjemmelaget dumpling fra middagen i går i nudelsuppa, og tenker på Haugenstua, den triste drabantbyen i Groruddalen, hvor jeg jobber nattevakt. Ikke at det i det hele tatt er like stille her. Jeg er i forstads-Bejing. Det bygges overalt. Lufta er fylt av støv. Høyhus stikker opp skydekket, ved siden av landsbyer med lave mursteinshus, som kanskje har noen år igjen før de erstattes av flere høyhus. Folk stopper opp med bilene sine, sykler innom på syklene sine, og tar med seg noen murstein på veien forbi. På vei til en landsby enda lenger ut, med småhus og trange gater, hvor det alltids er en vegg å bygge ut - det er alltid noen som trenger en murstein.
           
Himmelseng. Jeg ligger under myggnettingen og ser ut. Nettingen som var uerstattelig for noen uker siden, er blitt pynt. Den digre myggen som stakk så vi så ut som unger med vannkopper, er redusert til svermer av småmygg som ikke gidder å bite. De biter bare de første ukene, sier de som bor her, de samme som lo av oss, når vi virret rødprikkete omkring den første uka, med jetlag i kroppene. Vi sov ikke i det hele tatt. Først drakk vi whisky. Så drakk vi Bejingsprit og Bejingøl. Så drakk vi bare Bejingøl, og helt til slutt Bejingøl og grønn te, og da var uka nesten over. Red Label, veldig billig, Yan Jing Beer, og så grønn te. Hello, goodbye. Sje-sje betyr takk. Og så leste vi Tu Fu om natta til kinesisk rødvin, Red Dragon. Ikke kjøp rødvin under tretti Yuan, sier naboen, mens en resturanteier lenger borti gata blir smørblid av importvin. «Comfortable», sier han og smiler. «You comfortable?» «Yes, yes», sier vi, «sje-sje». «His name means Good for the Country, forteller vår vert, og vi ler alle sammen mens vi prøver å finne meningen med våre navn.

Navnet mitt betyr «liten skog». Snart kommer kjæresten min fra Oslo. Hun er ikke en vanlig dødelig hun heller. Jeg tror i hvert fall hun kommer, selv om jeg ikke har kommet gjennom med tekstmeldinger i det siste. Noen sier at Netcom har sagt opp avtalen sin med Kina. Jeg vet ikke om det er sant, men det som i hvert fall er sikkert, er at det blir kjøligere og kjøligere ute, og inne blir det varmere og varmere fordi vi har begynt å fyre med kull. Det kommer en mann hver morgen og hver kveld og fyrer og hoster, og vinden fra de mongolske steppene må vente utenfor.

Vi er de eneste som har begynt å fyre. Det er ikke vanlig å fyre før i november, men vi er jo utlendinger, og har du begynt å fyre så har du begynt, og det nytter ikke å si til fyremannen at han godt kan la være en stund. At det var fordi det var så grøssende kaldt forrige uke. Vi snakker ikke kinesisk, og vi ville jo ha det varmere. I dag er himmelen knallblå og klar for første gang på lenge. Som oftest skinner sola brennede vakkert oransjerød i den forurensete lufta. Da den olympiske komiteen var på besøk, sto de store fabrikkene i Bejing stille en uke på forhånd. Taxiene inne i byen har store klistremerker på bakruta: «Green Bejing. Build new Olympics».
           
Mannen kommer løpende ut i sidegata vi kjører forbi, og tar tak i en kvinne som krampaktig holder et barn. En menneskemengde har hopet seg opp på fortauskanten, der hvor folk ellers flyter så smidig forbi hverandre, vante med å være mange. Kvinnen står midt i gata og holder hardt rundt barnet mens mannen sliter i armen på genseren hennes, og ingenting mer skjer. Kanskje prøver hun å skjule at alt rakner midt på gata, foran alle som glor. Jeg kjenner meg igjen, sier jeg til kjæresten min bak i taxien. For ikke å sette vår vert i forlegenhet er hun ikke kjæreste, men venninne her i Bejing. Jeg ser meg omkring og vet at vi er på rett vei, på vei mot Jing Shun Lu, ekspressveien som går ut av byen, og som langt foran oss krysser veien vi må ta av for å komme hjem. Taxisjåføren er irritert over bilkøen, og spør nok en gang om dette er riktige veien, skal dere virkelig så langt ut, tror jeg han sier. Jeg beveger hånda som en pil rett forover og sier på norsk; «Ja, det er fint. Det er den veien vi skal», og han ser ut til å synes det er greit helt til han like etter spør om vi skal til Lido Hotel. «No Lido», sier jeg og fortsetter å peke forover. «Jin Shun Lu», sier jeg høyt, og merker at tonefallet er helt riktig, samtlige i bilen veit det! «Det er det som er helt crucial», sier jeg og vender meg mot kjæresten min i baksetet. Hun nikker uinteressert, men det gjør ingenting. Jeg tenker på verten vår og samtalen vi hadde tidligere på dagen om hva forskjellige navn betyr: «What does my name mean?» «Your name means Little forrest.» «And what about her». Jeg pekte mot kjæresten min. «Her name means Very special beauty in the forrest».

Teksten er skrevet i Bejing 2001, og publisert i Blikk magasin sommeren 2003.