ANGI MEG FØR DET ER FOR SEINT

   -  Det er ikke meg imot at de lurer på hva jeg holder på       med, men det brant jo plutselig over et stort område.       Det var en stund jeg angra skikkelig, men da brant        det jo voldsomt.

   - Akkurat idet det eksploderer liksom, så er jo min
      følelse at dette er mer, dette er alvorlig, dette er       voldsomt, dette skulle jeg ikke gjort. I det øyeblikket       det eksploderer og jeg springer som en gærning opp       forbi smia og opp på muren, og begynner å kaste snø!       Da er det sånn at: dette skulle jeg gjort hele tida             egentlig.

Fra en lyddusj hører vi en pyromans bekjennelser. Han kommer til uttrykk gjennom stemmen, noe som passer en person som ønsker å forbli anonym. På veggen ved siden av er en setning i speilfolie, montert i hodehøyde: Angi meg før det er for seint. En natt vil jeg gjøre det grundigere enn nå. Et stykke unna, i galleriets inngangsparti, spiller to store konserthøyttalere lyden av hus som brenner.

Gjennom lydmonologen kommer pyromanens motstridende sider fram, og en av motivasjonene bak installasjonen var nettopp å vise likhetene mellom det dagligdagse, og en voldsom og tabubelagt skikkelse og handling. Lydmonologen hadde et dokumentarisk preg, og mannens begjær og engasjement var gjenkjennelig selv om å gjøre det han snakket om ville være å gå langt over grensen for hva de fleste vil anse som normalt. Samtidig speilet publikum seg i utsagnet på veggen, og gjorde dem til delaktige. Lyden av hus som brenner frembringer redsel - brannen i inngangspartiet iscenesatte fraværet av en mulig konflikt og var en måte å manifestere en opplevelse av angst i det offentlige rommet.

Installasjonen ble til på bakgrunn av en økt bevissthet om en kollektiv uro, og på samme tid en lyst til å aksjonere. Flyene som fløy inn i World Trade Center i New York, og det økte fokuset på terror og fare, skapte raskt en slags paranoia, og akslererte farten mot et økt klima for ekstreme ytringer og handlinger. Installasjonen ble vist på Stenersen Museet i Oslo 2002.                                                           tilbake