Tre tekster

Tekstene er publisert i Vagant, og har seinere blitt en del av romanen Himmelen bak er slitsomt blå.

Jeg husker så godt dette bildet: Tre venninner står nakne i badekaret og ser på hverandre. Badekaret er lyseblått, og vannet er varmt, uten å dampe. Rommet er ikke stort, akkurat plass til et toalett rett innefor døra, en benk med skap over på motsatt side. Det som er inne i skapet er gjemt bak store skapdører av speil. Foran benken står en liten krakk med pusesete. Toalettet , vasken, og pusestoffet på krakken er i samme lyseblå farge som badekaret. Rommet er varmt og godt opplyst. En kan forestille seg at lampa i taket er sola, og at det er sommer. Over badekaret er det et vindu. Det har ruglete glass sånn at ingen naboer eller forbipasserende skal kunne kikke inn. På tross av ruglene kan en se at det er dag utenfor. At det ligger snø på bakken, men ikke på trærne. En kan anta at det er kaldt ute, men ikke så kaldt som i januar. At det kanskje nærmer seg mars, og at snøen er i gang med å minke, men at det kommer til å ta en måned til før den er helt borte.
    
     Vi er hos meg fordi jeg er alene hjemme. Jeg er vant til å være alene, men det er ikke venninnene mine. Jeg løper omkring sammen med dem, fra rom til rom. De fryder seg over at vi har all denne plassen for oss selv, og roper navnene våre med høye, skingrende stemmer. Jeg er også glad så lenge de er her. Jeg hopper og hopper i sofaen. De må ikke gå. ”Dere må ikke gå”, roper jeg innimellom med tilgjort stemme. De har ikke tid til å svare på det. Det er alltid noen som kommer og spør etter dem, det vet jeg godt. Vi tar av oss buksene og genserne, og danser omkring i røde og blå strømpebukser. Vi fyller vann i badekaret, og står ved siden av hverandre og ser ned i vannet. ”Skal vi hæle?”, sier den ene venninna. ”Ja, men du først”, svarer den andre. ”Ja, du først”, sier jeg også. Som et ekko. Hun sparker av seg strømpebuksa, og langer ett bein, så ett til opp i badekaret. Strømpebuksa blir liggende utslått tilbake på gulvet. Beina har fortsatt form etter hennes bein, jeg kan tydelig se hvor knærne har vært. Hun snur seg mot oss, og stirrer intenst. Jeg kikker tilbake på henne. Kan se at hun konsentrerer seg for å ikke gispe eller lage grimaser. Hun stirrer stolt på oss, mens hun flytter tyngden fra det ene beinet til det andre. Jeg spør om vannet er varmt, ”Er det ikke litt for varmt til å stå i”, sier jeg, og ser på leggene hennes. ”Nei”, sier hun, og stirrer tilbake, men vi kan se at huden på leggene hennes er blitt rød. Hun svetter på nesa. Ellers er huden hennes lys, nesten hvit, og den nupper seg i varmen. Jeg tenker på at jeg skulle hatt overnaturlige krefter. Da skulle jeg vært vinter, som han i eventyret, og blåst en kjærlig vind over henne. Venninna ved siden av meg, tar tak i albuen min, drar litt i den. Jeg skjønner at jeg må gjøre noe siden det er jeg som bor her. Jenta i badekaret har tårer nedover kinnene. Hun tørker dem vekk, med en gang det kommer nye. Hele tiden tørker hun dem vekk. Hun står og stirrer på de feige venninnene sine, tenker jeg. Jeg har ansvaret fordi jeg bor her, sier jeg til meg selv, jeg er lei for at jeg er så feig. Jeg skrur på kaldtvannet, og lar være å se på dem før jeg går ut av rommet. Jeg står ute i den kjølige gangen og hører at vannet omsider blir stengt av. Da går jeg inn igjen. Nå sitter hun nede i badekaret, med håret klistret til hodet. Hun smiler til meg. I kroken ved siden av do sitter den andre venninna, og holder ei dodokke, en sånn man kan ha dorull i. Hun ser redd ut. ”Nei, skal vi hæle eller”, sier jeg og ser på henne. Vi sparker av oss strømpebuksene og trår oppi. Setter oss ned, slik at vi alle sitter likt. Knærne stikker opp av nattet, og vi holder armene rundt dem. Det er trangt og vi fniser. Vannet begynner å bli kaldere, og venninna ved siden av meg legger en arm rundt skulderen min. Uten at jeg har merket det, har jeg begynt å skjelve. Jeg ser på henne, ser på håret hennes som ligger i mørke strimler, og tenker på hvor lyst det er når det er tørt. Armen hennes er lys og fuktig, og ligger rolig over skulderen min og varmer. Venninna bortest, hun er den minste av oss, kikker på oss. Hun hakker tenner, og sier hun vil gjøre noe annet snart. ”Javel, men jeg blir”, sier jeg, og ser på dem begge. ”Jeg skal sitte her i tredve minutter, da er klokka fem”, sier jeg, og ser på klokka som henger over do. ”Med vinduet åpent”, legger jeg til. ”Da kommer du til å bli syk”, sier den minste venninna, og ser nesten sint ut. ”Hvis du gjør det så går jeg hjem”, sier hun med tynn stemme. Hun reiser seg opp, og går ut av karet. Tuller seg inn i et håndkle. Vannet synker idet hun reiser seg, men selv om det er pisselunka, gir det fortsatt litt varme oppover lårene. ”Går du også?”, sier jeg til venninna ved siden av meg. Jeg kjenner armen hennes gli ned fra ryggen. Hun ser på meg, og rynker brynene. Det får henne til å se voksen ut, tenker jeg. ”Hvis du blir, blir jeg også”, sier hun og legger armen tilbake på skulderen min. ”Bare gå og sladre til mora di du”, sier hun til den lille venninna. ”Vi skal nemlig bli syke sammen!”, hvisker hun halvhøyt inn i øret mitt. Hun liker meg. Hun liker meg best. Jeg reiser meg og åpner vinduet bak oss. Iskald vind slår inn i rommet, og jeg setter meg raskt ned i vannet igjen. Den minste venninna skynder seg på med genseren og buksa. Hun gråter, og prøver alt hun kan å se en annen vei enn mot badekaret. ”Dere kan dø, fordi det er sikkert femten kuldegrader ute”, sier hun før hun smetter ut døra. Vi hører henne løpe ned trappene.
    
     Hun og jeg sitter i badekaret og det er iskaldt. Det vidåpne vinduet knirker i haspene. Vi sitter og ser på klokka annenhver gang. Viserne snirkler seg av gårde. ”Vi skal klare det”, sier jeg oppmuntrende til henne. Jeg tenker på at vi er to uovervinnelige venninner med overnaturlig styrke, slik som han i eventyret. Han som spiste stein, som om det var loff.  ”Vi klarer det fordi vi er uovervinnelige”, sier hun, og legger armene omkring meg. Jeg tenker på at jeg tror dette er bedre enn, eller det må være minst like bra som å være forelsket. Bak oss hører vi bilder kjøre forbi. Is som knaser under hjulene. Vi har isrygger, og huker oss mot hverandre. Hennes hud er nesten hvit. Nesten blålig i kulden. Jeg vrir nakken for å se ut av vinduet. Håret sveiper hardt mot kinnene. Håret har samlet seg i strimler som har frosset til is. ”Se, nå snør det også”, sier jeg. Hun snur hodet samme vei som meg. Store, lodne snøfnugg faller ned foran oss. ”Jeg fryser nesten ikke mer”, sier hun og ser konsentrert ut, der hun sitter og ser på fnuggene. Hun er blå på leppene. Jeg kan se en nabo i huset rett over gata. Et øyeblikk ser det ut som han ser rett på oss. En annen nabo kommer kjørende inn på gårdsplassen sin. Han kommer alltid fra jobb på denne tiden. ”Moren min sier jeg kan stille klokka etter når han kommer hjem”, sier jeg. Jeg tenker på at verken faren eller moren min kommer på mange timer. Faren min kommer ikke før til helga. Vi ser på klokka. Den er fem, og vi kravler oss ut av badekaret. Vi går inn på rommet mitt og legger oss under dyna, vi glemmer å lukke vinduet, vi husker ikke engang å tørke oss. Vi har ishår, som er hardt mellom hodet og puta. Jeg suger på isen i håret hennes. Snart sovner vi.

Vi bærere fyrstikkhuset andektig mellom oss hele veien hjem fra skolen. Vi har brukt fire formingstimer på å lage det. Vi har ikke fortalt noen hvorfor vi vil ha det med hjem. Lærerinna synes det er fint at vi viser de hjemme hva vi har laget. Kristian ser seg av og til tilbake for å sjekke om det er noen etter oss. ”De kommer ikke i dag”, sier jeg. Jeg vet han er redd for de som er større, jeg er også redd dem. Når vi går sammen til skolen, må vi alltid ha litt avstand i tilfelle noen av dem skulle komme. En gang ble Kristian hold fast mot en vegg mens en annen slo han i magen. Jeg rakk å gjemme meg bak ei søppelkasse, men jeg kunne se alt. Kristian så meg inn i øynene, og like etter begynte slagene. De smale øynene hans stirret forskrekket på meg, før han krøket seg sammen. Plutselig var det over, jeg kunne høre smellene fra støvler som løp nedover gata. De måtte ha sett noen, tenkte jeg. Jeg gikk bort til Kristian. Han hadde seget ned lags veggen, og lå som et dødt dyr utover asfalten. De andre har egentlig rett, tenkte jeg da. Jeg er kjæresten hans. Kristian visste det var ham de var ute etter, derfor lot han dem finne seg før meg. Eller så var han så stiv av skrekk at han ikke klarte å løpe. Det var sånn det var, tenkte jeg. Han klarte aldri å løpe fort nok, han visste at han aldri løp fra dem uansett. Derfor var han kjæresten min.
    
     Vi finner en fin plass i hagen hans, rett bak kompostbingen sånn at ingen kan se oss. Der plasserer vi huset. Det er stort, har vinduer og døråpning. ”Det ligner på huset på prærien”, sier Kristian. Jeg nikker. Gresset er en eng rundt husveggene. Kristian løper inn og kommer raskt tilbake med en liten eske i den ene hånda og en pose i den andre. Vi smiler, han tar meg i skulderen, og vi huker oss ned rundt esken. Kristian åpner lokket: lange og røde kinaputter, og de er ikke av dem minste sorten ser jeg. ”De forrige var for små, men disse er ikke for små”, sier jeg og tar opp en. Holder den varsomt i hånda. ”Forsiktig”, sier han og åpner sin egen hånd. Jeg legger den der, det er han som er flinkest med kinaputter. Jeg finner posen og begynner å dandere krigere. Jeg er mester i å plassere dem slik at det nesten ser ut som om de dør ved egen hjelp. Stupende fra taket eller smeltende ut av et vindu, i den voldsomme brannen som oppstår etter smette. Vi er ferdige og jeg trekker meg litt unna. Kristian tenner på lunta, og løper bort til meg. Holder meg i hånda. Det er et nydelig smell, men vi skvetter ikke, vi stirrer, lagrer hele hendelsesforløpet. Smellet, den oransje fargen, huset på præriens tak som løfter seg. Fyrstikker på bakken. Så starter brannene. Små, røde flammer sleiker seg oppover den høyre siden av huset. Krigeren som stod på taket ligger vridd i en merkelig stilling foran føttene våre. Krigeren som har geværet over hodet. Vi går nærmere, setter oss ned og tenner på fyrstikker. Stikker dem borti der det brenner dårlig. Vi kikker inn gjennom vinduene. Ler av han som står parat med en AG3 i hendene, knekk i knærne, men så har han ikke hode lenger. Ståskyteren. Ut av vinduet til venstre henger en grønn bylt som har smeltet så mye at vi ikke lenger kan se hvilken type kriger det har vært. Kristian gjetter på at det er han som står vakt, stram med geværet til siden. Jeg vet at det ikke stemmer. Denne krigeren var sjanseløs, tenker jeg. Det var krigeren uten våpen.
    
     Vi sitter i gresset. Jeg leter ved siden av meg og finner en bit av kinaputten, som jeg holder under nesa. Jeg elsker den brente lukten. Etter en stund gir jeg biten videre til Kristian. Han fisker opp en lighter fra lomma, tenner på biten og lar den brenne til den blir så liten at han ikke kan holde den lenger. Så samler vi restene av huset, og legger det i posen. Etterpå går vi over til meg og putter posen bak en vedstabel under verandaen. Der ligger det flere fra før. Vi ler lydløst. Jeg ser på Kristian. Hodet hans hakker fram og tilbake for hvert latterutbrudd. Han ligner på en høne. Jeg fniser tilbake, trekker hodet ned mellom skuldrene. Vugger det mot ham. Vi har snart samlet nok til å arrangere en hel kirkegård.

Jeg har funnet en død fugleunge, tenk det, en død fugleunge, alt jeg noensinne kunne ønske meg. Den  ligger i håndflatene mine, og er min. Jeg er så stolt av den, at den ligger der så stille, så stille. ”Lille fugl, du skal få ligge bak huset. Der skal du ligge ved siden av en hare vi hadde en gang. Jeg går med deg langs husveggen, ikke ute på gressplenen, for Bjørn må ikke se at jeg har noe i hendene. Han skal alltid ta det andre har, Bjørn. Engang tok han en død mus jeg hadde funnet. En annen gutt hadde fortalt Bjørn hva jeg hadde funnet, og så kom han til hekken og spionerte. Da jeg kom tilbake seinere for å se på graven jeg hadde laget, var det bare et hul i bakken. Da visste jeg at det var Bjørn som hadde vært der, for han kan ikke la andre ha noe han ikke selv har. Så nå går jeg langs husveggen, så tett inntil den at muren skraper mot låret. Jeg går forsiktig, så ingen skal se eller høre meg. Hvis han, Bjørn, kommer og tar deg, lille fugl, da skal jeg si det til broren min, sånn at broren min kan gå ned og banke han. Det er min fugl, skal jeg si, og det kommer broren min til å skjønne. Den gangen jeg sa til ham at Bjørn hadde tatt den døde musa, lo han og sa at han skulle passe seg, han Bjørn. Men han gjorde aldri noe med  det. Ikke bry deg om det du, sa han til meg. Bjørn er bare en slem, liten drittunge. Men det skal du være helt trygg på, lille fugl, at hvis Bjørn skulle se meg nå, selv om han ikke gjør det, bare hvis, og hvis han skulle prøve å ta deg, da skal jeg ta han. Da skal jeg gå ned i hagen hans. Han skal skjønne at jeg vil ham noe. Han skal komme raskt ut av huset og skjønne at jeg ikke er redd, og derfor kommer han mot meg i gresset. Da skal jeg slå ham med en jernstang jeg har bak på ryggen, for de har så mange jernstenger liggende nede på tomta si. De blir aldri ferdig med å bygge det huset sitt, sier mora til Mette. Dere blir jo aldri ferdig å bygge huset deres likevel, skal jeg si til ham, før jeg slår stanga mot hodet hans. Og du trenger ikke gi tilbake den døde musa, for nå skal jeg slå deg i hjel, og da kan jeg begrave deg i stedet, skal jeg si ti ham. Så skal jeg slå ham i hjel, lille fugl, du skjønner at du ikke trenger å være redd, for hvis han prøver seg skal jeg slå ham i hjel.