KJØLIG OG UNDERFUNDIG

Utstillingen IRONI i Drammen Kunstforening

Åsmund Thorkildsen, Drammens Tidende og Buskeruds Blad, 2002

Sjelden har Drammen Kunstforening hatt et så kjølig, friskt og samtidig preg som på denne utstillingen. Den godt presenterte utstillingen er et samarbeid med Sørlandets kunstmuseum, og det er dette museets direktør, Svein Thorud, som har vært faglig ansvarlig for utstillingen. Det er sælig den underfundige, dobbelbunnede delen av ironien vi ser her. Utstillingen har et vennlig, selvironisk preg. Og den ironi som i visse sammenhenger kan være skarp, politisk kritikk, er her erstattet av lengsel og en sans for de ting i verden som ligner på hverander, men som ikke nødvendigvis har noe direkte med hverandre å gjøre. Det sistnevnte ser vi i Jon Gundersens dada-inspirerte collager, der f.eks. reklame for dameundertøy settes rett ved siden av reklame for maskinelt utstyr. Den radikale samfunnskritikk som fantes hos de tyske dadaistene på 1920-tallet er her helt forlatt. Kritikken av koblingen kvinne/bil blir her nesten latterliggjort. Også Børre Larsen gjør uventede, ufarlige, men noen ganger svært morsomme sammenkoblinger. Hans arbeider er ofte å anse som visuelle vitser. Kari Skoe Fredriksen fleiper med et antifeministisk rop om at kvinner skal tilbake til kjøkkenbenken ved å lage pussige, abstrakte former av koppestellet, riktignok etter at oppvasken er ferdig. Bente Louise Aas og Tove Pedersen berører hver på sin måte katastrofer på en avvæpnende måte. Aas ved å lage små kitch-bilder av luksusdampere som er gått på grunn og Pedersen ved å henge opp små fotos av Stalin og Mao på tørk, for «ny bruk».

Dag Nordbrenden og Madeleine Park bruker begge fotografi som utgangspunkt. Nordbrenden lager kyndige, men etterhvert sekundære undersøkelser av alle de trivielle genre menneskets liv er fylt av. Ved en teatralsk iscenesettelse (som nesten virker dagligdags), viser han hvordan det ser ut når en kunstner skal vise hvordan det ser ut når folk står i minibankkø, venter på trikken, drikker og prater på vernissage og følger kisten i et gravfølge. Park har gitt seg i kast med mykpornobilder. Det beste visuelle poenget i hennes nokså vanlige stueinstallasjon, er sofaen hvor stoffet viser bildet av en "akt" som det ser ut som om ligger og slanger seg på sofaen.

Det mest ambisiøse, og for meg mest interessante arbeidet på utstilligen, er Linn Ulvin og Bodil Furus videofilm. Her ser vi to yngre kvinner som slår ihjel tiden i en campingvogn, mens de drømmer om å være coole jazzartister på restaurant. De trekker veksler på både amerikansk og dansk samtidskunst i dette arbeidet, men det har en egen, ganske gripende stemning. Etter denne filmen å dømme er det ironisk langt frem til nivået hos en Diana Krall.