Portrett

Det er femte november. Du har gått over den store sletta, ned mot dalen hvor soldatene ligger. Det lukter svakt krutt, men ennå sterkere er blodstanken, den søte og tunge. Det er så altfor mange av dem, dine egne, lett gjenkjennelige på de røde jakkene med blått slag, de hvite lærbåndene som går i kryss over brystet. Du går over sletta. Den stive, oppløyde jorda. Du bøyer deg ned, tar tak under en nakke, holder, hvisker noen trøstende ord. Han sier at han tidlig denne morgenen hørte kirkeklokkene i Konstantinopel, så stille var det i dalen. I have come to take care of you, sier du og den unge gutten nikker og ser på deg, men svarer ikke. Det regner ennå, bakken er gjennomvåt og ullstoffet i uniformsjakka hans må føles tung mot kroppen. We have won the battle, the Allies have won the Russians here at Inkermann, sier du med sylskarp overklassebritisk diksjon. Han ser på deg og smiler. Så ser øynene ikke lenger noe sted, men reflekterer kun det klare morgenlyset, før du plasserer pekefinger og langfinger over hvert øye og skyver øyelokkene forsiktig påplass. Du hindrer døden å se tilbake, det er ditt arbeid. Tilbake på lasarettet i Scutari samme kveld, går du omkring med lampen din og vasker sår, skifter bandasjer. Selv om de unge mennene har smerter, er det ikke en håpløs kveld, ikke en meningsløs natt. Du er The lady with the lamp, de roper på deg, og du ar deg tid til alle som trenger det. Dere har vunnet, og du dytter håret som har falt ut av den stramme knuten tilbake under kysa. Du tenker ikke på deg selv som en helt, du tenker at du gjør din plikt. You are on a mission. De sier du er svært utholdende og gir like mye kjærlighet til alle.