RAPPORT FRA EN FORSTAD

Performance vist på gruppeutstillingen Jenny Lou, Pickled Art Gallery, i forstaden Fei Cia Cun, Beijing

 

 

En tekst, opplest på norsk og kinesisk, av norges kulturattache i Kina, markerte åpningen av gruppeutstillingen og begynnelsen på performancen Rapport fra en forstad. Teksten var skrevet i Bejing og i Groruddalen, og handlet om de to stedene. Langs veien som leder opp til galleriet var det plassert modeller av hus. Arbeidere fra stedet, menn og kvinner, sto foran hvert sitt hus. På kommando og i et koreografert rituale, helte de bensin over husene og tente på. Dokumentasjonsfoto og tekst ble stillt ut i galleriet i utstillingsperioden.

 

I Bejing opplevde jeg i 2002 en optimisme når det gjaldt framtida, i forhold til modernisering og utsikter til økt levestandard. Samtidig blandet usikkerheten seg inn. Hva vil nye levemåter og livsvilkår innebære? Byggingen av drabantby-Oslo, preget av 60-åras positive og funksjonalistiske framtidstro, er et eksempel på en norsk parallell til urbaniseringen av forstedene utenfor Beijing, tross store forskjeller.

 

Gjennom å engasjere noen av arbeiderne på stedet i en aksjon, ønsket jeg å sette fokus på situasjonen. I tillegg ville jeg utforske ildens spektakulære og symbolske kvaliteter. Aktørene som deltok i performancen var innflyttere fra landsbygda, de erfarte rivingen av av landsbyene, og var blant dem som tok arbeid på de nye byggeplassene. Husene representerte i sin enkle form et universellt hus.

En kinesisk tradisjon er å brenne noe når en slektning dør, som en gave til den døde. Ritualet har forandret seg i takt med den økonomiske utviklingen, fra enkle gullpapir til store papirmodeller av hus og biler. På samme måte forandres ildens konnotasjoner etter de kulturelle omgivelsene, samtidig som det finnes en universell forståelse av ildens positive og negative kraft. I likhet med aksjonen, kan den kobles både til opprør, feiring og ødeleggelse.

                                                                                            

                                                                                            Lese tekst

                                                                                                  tilbake

                                                                                                  

© Linn Cecilie Ulvin